Kjell Samkopf om Zappas “Lumpy Gravy”

(I samtale med Andreas Toft. Publisert i Zappa-fanzinen Waffenspiel i 2002).

AT: Kunne du begynne med en generell uttalelse om albumet?

KS: Ja. Altså, nå har jeg jo hørt på det igjen, og det er mange år siden sist. Og det låter jo ganske friskt, det er ganske… Ja, det er ikke riktig å si morsomt eller underholdende, men det ER det. Det er… hva skal jeg si… det er et friskt og et ganske freidig kutt, synes jeg. Som viser en ganske sånn frekkhet og det synes jeg fortsatt man hører etter alle disse årene.

AT: Husker du når og under hvilke omstendigheter du første gang hørte albumet?

KS: Nei, det husker jeg ikke. Men det må ha… jeg hørte det nok ganske seint. Så jeg hørte det nok sånn… ja, niogsøtti/åtti, rundt der, tenker jeg at jeg hørte det første gangen.

AT: I hvilken grad har den øvet innflytelse på den postmoderne avantgarden? Om noe i det hele tatt?

KS: Ja, om noe i det hele tatt. Det skal jeg ikke si sikkert, altså, fordi det… Jeg tror ikke, eller i hvertfall sånn som jeg opplevde det liksom avantgardiske i hvertfall i dette landet, så var det ikke så mange… så var ikke Zappa veldig stueren sånn på søttitallet. Det var ikke mange som hørte på det, i hvertfall ikke som ga offentlig uttrykk for det. Men han ble nok litt mer lagt merke til når han begynte sitt samarbeid med Boulez og sånn, altså sånn utpå midten av åttitallet, så var det nok flere som fikk øynene opp for ham. Men at dette albumet skulle hatt så veldig mye å si når det kom ut, det tror jeg ikke det hadde. Men sånn i ettertid, kanskje. Jeg vet ikke, men jeg tror de tingene han gjorde med London Symphony og med IRCAM og sånn, det tror jeg, det hadde mer betydning. Det tror jeg ble litt mer lagt merke til i de miljøene.

AT: Betød det i sin tid noe for deg og din musikk?

KS: Altså, jeg tror og synes å huske at jeg ikke likte det første gangen jeg hørte det. Og det tror jeg hadde noe med at jeg var litt sånn purist på den tiden. Altså dette her er liksom… dette er et verk som hverken er fugl eller fisk, på en måte. Altså det rommer veldig, veldig mye og det er korte biter av alt mulig. Liksom… ikke akkurat sausa sammen, men det var…

AT: En collage…

KS: En collagestil, og det var vel det jeg på en måte ikke likte ved det den gangen. Jeg synes det er mye mer morsomt nå. Men den gangen likte jeg liksom litt mer rene stier. At skrev man orkestermusikk så gjorde man det, og når man skrev rock ‘n roll så gjorde man det. Så det er ganske interessant å se liksom, hvordan jeg selv har forandret mening og… For nå synes jeg det er et mye bedre stykke enn da jeg hørte det første gangen, altså.

AT: Hvor rebelsk og nyskapende var platen da den kom ut?

KS: Den må ha vært veldig rebelsk, tror jeg. Jeg tror den må ha vært veldig uvanlig. For det første så er han en rock ‘n roll-komponist, i hvertfall var det mange som opplevde ham som det, og så skriver han for et orkester. Så det må jo være ganske mange nye klanger og nye lyder i det bildet. Så jeg tror det var… altså for sin tid, så er den jo veldig rar, vil jeg påstå. Og særlig den formen som stykket har, eller som hele verket har, som er… ja, man kan nesten kalle den en sånn momentform, at du kan gå inn i stykket og ut av stykket hvor som helst og det fortsatt lager mening. Det sier jo Frank Zappa selv også i et intervju, at hvis han tok et barberblad og skar opp hele stykket og limte det sammen på nytt, så ville det fortsatt være samme stykke, på en måte. Og han… jeg er ikke helt klar over det han sier i det intervjuet, om det gjelder både denne og den andre produksjonen som han jobbet med samtidig, “We’re Only In It For The Money”. Men han sier at du kan reorganisere rekkefølgen uten at det gjør noe for stykket. Og det er en form som er blitt benyttet også mye innen kunstmusikken, som… da kaller vi det momentform, altså. At du kan bytte om på bitene uten at det gjør noe for helheten. Så rekkefølgen har ikke så mye å si. Og det gjelder for det stykket her og.

AT: Men i forhold til ting som blir utgitt i dag, da? Hvordan…

KS: Altså, det som jeg fester meg ved og som jeg også festet meg ved den gangen og som jeg alltid har likt ved Zappa, er liksom hans holdning, altså hans frekkhet, på en måte. Han bare gjør det han har lyst til og det får bare bære og briste. Så den frekkheten synes jeg er veldig, veldig viktig. Og den kompromissløsheten. Så holdningen hans har vært veldig viktig. Ja, den står veldig viktig i dag også. Om ikke musikken er så aktuell, så er i hvertfall holdningen veldig aktuell. At vi må ha en sånn holdning. Så jeg synes det er veldig fint at denne musikken graves fram igjen, for det er synd at den skal være glemt. For den er absolutt verdt å høre på, altså. Så jeg håper at nye generasjoner tar dette til seg og lytter på det.

AT: Kan du høre noe påvirkning av andre komponister, eller noe annen musikk?

KS: Ja. Altså, vi nevnte det med collageform. Han bruker jo ALT. Han bruker… særlig dette her som jeg vil kalle sirkuselementet. Altså, hele plata starter med en sånn sirkusmusikk og verket slutter med en sånn slags sirkusmusikk. Altså som er veldig underholdende og fengende og som man kan putte på hvor som helst. Men jeg hører en påvirkning, synes jeg, av en annen amerikansk komponist som også bodde i California som heter Harry Partch og som er en mann som… tja, når tid døde han? Han døde kanskje på åttitallet. Men en pussig figur, sånn hobo, som lagde instrumentene sine selv, som lagde skalaer og klanger selv og lagde tekstene sine selv og framførte musikken sin selv. Og som helt klart… altså, det er direkte link fra Harry Partch til band som Residents, altså noen av de som spilte i Residents var elever av Harry Partch. I hvor nær tilknytning Zappa var til Partch, det vet jeg ikke. Men det er en helt klar tilknytning og påvirkning når det gjelder spesielt det tekstlige og og måten tekstene fremføres på. Altså dette uskolerte, ja… og veldig nære og direkte måten å fremsi tekster på og ikke minst innholdet i tekstene. For tekstene på “Lumpy Gravy” er jo mildest talt ganske mystiske, da. Så der er et klart link. Og ellers så er det… så bruker jo Zappa alt han har hørt. Fra orkesterpartiene, jo man kan kanskje si en påvirkning fra Varése, som han sier var hans store idol. Men det er mye påvirkning her, altså. Han bruker alt han har hørt på en veldig frekk måte, på en måte.

AT: Som fagmann, hvordan vil du beskrive verket?

KS: Jeg har vel forsåvidt sagt mye av det. Det er veldig ordentlig gjort. Det synes jeg. Altså, han har jo en veldig sans for timing og underfundighet, på en måte. Både altså i valg av emner og valg av tekster og valg av vinklinger, hvordan gjøre det, og at det virker, det fenger… altså, i hvertfall min nysgjerrighet. Så jeg greier å henge med hele tiden. Pluss at han har helt tydelig en musikantisk innstilling. Altså, for av og til så synes jeg å høre at bandet og groovet går og han synes bare det er så morsomt å spille, slik at det bare går og går og går. Kanskje litt for lenge, men han synes det er veldig morsomt. Det er kanskje det som ligger i bakgrunnen for dette albumet han ga ut også, som het… som bare er hans egne gitarsoloer, liksom. Han synes det er moro å spille, så… eller det skinner igjennom. Så han har en veldig musikantisk holdning og en veldig intellektuell holdning med å tilrettelegge stoffet og holde en interesse ved like, synes jeg. Så jeg synes det er veldig bra.

AT: Hvordan står den i forhold til andre verk Zappa har laget? Eller resten av Zappas produksjon?

KS: Ja, altså, den produksjonen er altfor stor til at jeg skulle kunne kjenne til all den, men altså, det som jeg hørte mye på når jeg hadde min Zappa-periode var ting som “Jazz From Hell” og de tingene han gjorde med London Symphony og “Joe’s Garage” og sånn og det er jo mye mer enhetlige komposisjoner. Dette her er et, altså “Lumpy Gravy” er et verk som spriker i alle retninger, føler jeg liksom. Så… men alikevel så føyer det seg vel godt inn i rekken av hans estetikk og han setter jo sitt umistelige preg på ting. Så jeg synes man hører det igjennom det. Men det er jo ikke det verket som er mest kjent, så det er liksom… jeg vet ikke… kanskje et verk som for mange faller mellom flere stoler enn de andre tingene gjør, som er liksom enten rock n’ roll eller så er det litt mer i retning av det vi kaller vanlig samtidsmusikk, liksom. Men dette her detter liksom mellom mange stoler, fordi at det favner så vidt.

(Slutt på intervjuet.)