POPREVYEN 4. september 1968
POPREVYEN var en norsk musikkavis som kom ut på sekstitallet. Jeg kommer til å legge ut det jeg har av artikler om Frank Zappa og The Mothers of Invention fra denne avisen, men det er neppe alt som finnes. Hvis du sitter på mer, må du gjerne sende det inn, så får jeg lagt ut det også.
Ergerlig nok mangler siden med første del av denne artikkelen fra mitt eksemplar, men jeg legger ut siste del likevel. Forfatteren er en viss tm. Jeg gjetter meg til at initialene tilhører Terje Mosnes.
—
…litt på Beatles med valget av platetittel også.
I all sin skarpe kritikk er «We’re Only In It For The Money» først og fremst en morsom plate, fordi melodiene og fremføringen av disse er en eneste sammenhengende parodi på dagens popmusikk. Ved å forene sine krasse angrep med de villeste melodier får Zappa sitt publikum til å storle, og hans foraktelige spark til «falske hippies» er glimrende. «Flower Punk» er en løpsk «Hey Joe» og hele den lange «Who Needs The Pace Corps?» er vanvittig oppbygd, med rytmeskift, «surfsound» (tør Beach Boys i det hele tatt vise seg etter dette?) og vakker harmoni, omtrent som Søstrene Bjørklund ble parodiert i hine dager. I «What’s The Ugliest Part Of Your Body» er det mere spark til falsett-gruppene, en falsett som likner på et sykt hyl må få selv den sureste til å skoggerle. Foruten hippiene er det den amerikanske foreldregenerasjonen som er skyteskive (TV-gal og drikkende, plastikkforeldre) ved siden av de amerikanske kvinner. («Harry, You’re A Beast»). Hele veien er musikken morsom og skiftende, til og med New Vaudeville Band blir hengt ut. («Bow Tie Daddy»).
Hovedinntrykket av denne platen er en underlig blanding av humor og hatske spark, sveivet sammen til den mest omfattende og vellykkede parodi på dagens pop. Det finnes utallige små episoder som man etterhvert legger merke til, artister blir parodiert, forskjellige «sounds» gjenkjennes, i det hele tatt blir en aldri ferdig med platen. Og man hører formelig Frank Zappas snerrende latter når man lytter intenst til de partiene på platen som best kan kalles støy, for om mulig å snappe opp en godbit. Men kjedelig blir det aldri i selskap med The Mothers of Invention, snarere tvert imot. Og bare coveret, med tekster og bruksanvisning er verdt penger i seg selv.
