POPREVYEN 30. oktober 1968 – II
Personen bak dette forholdsvis lange intervjuet går under initialene RS. Jeg skulle likt å vite hvem det er, for moro skyld.
—
FRANK ZAPPA i intervju med POP-Revyens New York-medarbeider:
„Folk begynner å skjønne hva vi mener‟
NEW YORK (PR) – Før i tiden var det vanlig at musikerne kjente seg ordentlig såret om publikum ga uttrykk for misnøye over deres fremtreden. De ba om unnskyldning, og gjorde alt som sto i deres makt for å få publikum til å like dem igjen. Men det gjorde ikke vi. Da ba vi heller publikum om å dra dit peppern gror.
Det er FRANK ZAPPA, leder av den omdiskuterte amerikanske popgruppen MOTHERS OF INVENTION, som forteller dette i en samtale med POP-Revyens medarbeider.
- Hvordan musikk er det egentlig dere dyrker?
- Litt elektroniske effekter kombinert med melodilinjer, ulyder, taktforandringer og rytmiske forskyvninger. Det hele er helt umulig å danse til, slik at folk faktisk blir nødt til å lytte istedenfor.
- Men aksepterer og forstår publikum det dere driver med?
- Det begynner å komme. For ikke så lenge siden, i Salt Lake City, virket det som om det store publikum for første gang begynte å begripe hva vi gjorde. De tok oss for hva vi var, og avgjorde om de likte oss eller ikke. Tidligere nøyde de seg med å avfeie det hele med replikken «Snakk om freak out-gruppe».
Det virker som om vårt publikum nå kan vurdere den musikalske kvaliteten, kanskje fordi de kan høre oss oftere enn før. Da vi startet gruppen var vi de eneste som spilte på denne måten, og folk kunne virkelig snakke om «snodige greier». Men etterhvert begynte også de andre gruppene å plukke opp noen av våre ideer.
„En tåpelig historie‟
- Hva var egentlig grunnen til at platen «Lumpy Gravy» ble produsert for Capitol – og utgitt av MGM?
- Det hele var en tåpelig historie. Jeg hadde kontrakt med MGM som produsent – og ikke som artist. Og da Capitol spurte om vi ville inn platen hos dem, sa jeg ja. Da det skjedde, hadde hverken MGM eller noe annet selskap bedt meg om å lage seriøs musikk selv. Men da platen var spilt inn, endte det likevel med at MGM truet Capitol med rettssak – og Capitol truet tilbake. Heldigvis fant selskapene til slutt ut at det var best for begge parter å avblåse feiden, og det endte med at MGM kjøpte tape’n av Capitol.
Forøvrig var jeg ikke så lite forbannet på MGM den gangen. Da de sendte meg et prøveeksemplar av «We’re Only In It For The Money», viste det seg at en rekke detaljer var sensurert vekk. Bl.a. fjernet de ordene «And I still remember mama with her apron and her pad, feeding all the boy’s at Ed’s cafe». Men dermed ble jo hele teksten helt meningsløs, ved siden av at musikken ble ødelagt når fire takter av break’et forsvant. Dessuten ble hele balansen forandret, høydepunkter ble dempet ned, og enkelte ord ble bevisst overdøvet.
Sammen med testplaten fulgte et skjema hvor det var meningen at jeg skulle undertegne for å godkjenne utgivelsen. Jeg ringte opp og ga beskjed om at dette skamferte produktet ikke kunne bli gitt ut. Og da var det allerede presset 40.000 eksemplarer!
„Alle innspillingene er som én LP‟
- Hvordan ser du nå tilbake på alle dine plater?
- Alt er en eneste stor LP. Alt som er med på LP-platene henger organisk sammen. Om jeg hadde alle master-tape’ene og et barberblad foran meg ville det være mulig å kutte låtene fra hverandre, og sette dem sammen igjen på tyve forskjellige måter. Og det ville hele tiden låte som et helstøpt musikkstykke. Alt hører sammen, ingen tvil om det.
- Hvilke av dine innspillinger liker du selv best?
- «Pig and ponnies» fra «Lumpy Gravy», «Idiot Bastard Son» på «We’re Only In It For The Money», «Brown Shoes Don’t Make It» på «Absolutely Free», og «Brain Police» og «It can’t happen here» fra «Freak Out».
- Hvorfor nettopp disse innspillingene?
- «Pigs and ponnies» uttrykker hva jeg mener, og fremføringen er så bra som jeg kunne håpe på. Den ble 100 % av hva jeg på forhånd hadde planlagt. Jeg pleier alltid å bedømme våre innspillinger i prosenter.
«Idiot Bastard Son» liker jeg på grunn av meningen som blir uttrykt, selv om ikke innspillingen ble helt vellykket. Men innspillingens struktur liker jeg, spesielt tale-partiet i midten og måten dette retter seg etter akkordforandringene på.
Det samme gjelder «Brown shoes», jeg er begeistret for budskapet, men ikke særlig fornøyd med innspillingen. Den låten som er dårligst fremført er kanskje «Brain police», men likevel er dette en av de viktigste. Når det gjelder «It can’t happen here», gir jeg den 80 % – og etter hva jeg forstår er strukturen helt enestående, sett fra et pop-synspunkt.
- Hvordan gikk det til at du overtok hele annonsevirksomheten for Mothers of Invention’s plater?
„Vi er ikke på jakt etter tenåringene‟
- MGM kunne ikke begripe at salget kunne økes ved å henvende seg til undergrunnsbladene og visse andre venstre-orienterte eller hippie-orienterte tidsskrifter – kort sagt alt som ikke hørte med blant «De etablerte media». Men vi var ute etter et spesielt publikum, og appellerte til nysgjerrigheten hos mennesker med et litt uvanlig syn på omverdenen. Og vår taktikk bar frukter, vi nådde nettopp de menneskene i samfunnet som det kunne tenkes ville ha interesse av våre plater, lytte til dem og kanskje forstå innspillingene bedre enn om platene var blitt solgt til mennesker som kanskje heller ville forkastet dem. Det var ryktespredning som solgte vårt produkt. Vi var ikke på jakt etter tenåringer, men ville nå modne mennesker som kunne forstå oss og like oss så godt at de i sin tur omvendte andre til å like oss.
Tre-dobbel LP er spilt inn
- Noen nye plateplaner?
- Vi har to LP-album liggende, som vi har arbeidet på i det siste halve året. Vi kjøpte haugevis med studio-timer i New York for våre egne penger, vel vitende om at MGM snart måtte bite i det sure eplet. For det er jo alltid de gode menneskene som vinner!
Den ene platen heter «Whatever happened to Ruben & the Jets» – et hemmelig prosjekt. Tittelen på det andre albumet blir «No commercial potential,» og det består av hele tre plater, seks sider. Blant innslagene er et autentisk opptak fra engang New York-politiet brøt seg inn i vårt platestudio. Et svare spetakkel, som det er umulig å danse til!
Med er også et kutt fra engang gruppens indianer Jimmy Carl Black var rasende fordi vi aldri tjente noen penger, og aldri lot til å ville slå gjennom. . . .
En av sangene handler om falske identifikasjonskort, og en annen om brystvorter. En surrealistisk R & B-låt har fåt tittelen «The air escaping from your mouth», og ellers er også «Mr. Green Genes» og «Electric aunt Jemia» av det surrealistiske slaget. Forøvrig blir det plass til en rekke instrumentalinnspillinger. En av dem varer bare i 90 sekunder. Men 40 spor ble lagt over hverandre, slik at det tok fire dager å lage den!
- Hvordan startet du som musiker?
- Jeg fikk lyst til å spille trommer, anskaffet et par stikker og begynte å bake støvet ut av møblene hjemme med slik villskap at mine foreldre til slutt ikke fant annen råd enn å gi meg en tromme. Dengang hadde jeg aldri hørt R & B, og var mest interessert i dansemusikk. Men senere fikk jeg høre litt R & B, og prøvde å spare penger til å starte min egen rhythm & blues-gruppe. Dengang var det saksofonen og ikke gitaren som var det store soloinstrumentet. Jeg fikk tak i noen gitarister, men de nektet å spille slik jeg ville at de skulle gjøre det. Dermed ble jeg nødt til å spille gitar selv. Jeg var 18 år da jeg kjøpte min første, den kostet ikke mer enn en tier – på auksjon. Strengene var så hardt spent at det ikke var mulig å ta noen akkorder, så jeg begynte å spille på linjene istedenfor. Først et år senere lærte jeg noen akkorder. I 21-årsalderen kom jeg over en elektrisk gitar, og fant ut at jeg ikke kunne det dugg, jeg måtte begynne helt fra bunnen igjen.
- Når startet du dutt første band?
- Mens jeg gikk på Antilope Valley High School i Lancaster, det var der jeg kjøpte gitar. Vi kalte oss The Blackouts. . . .
Lancaster var en by som fikk dårlige erfaringer omkring 1954, før jeg flyttet dit. Joe Houston, Marvin & Johnny og noen flere var kommet til byen for å fremføre et R & B-show, det første som Lancaster hadde sett. Men med showet kom narkotikaselgerne, og folk ble redde for alvor.
På denne tiden var politiet redde for tenåringene, det var ville dager med bandekriger og ungdomsopptøyer. Så kom jeg til byen, etter å ha spilt med en R & B-gruppe i San Diego. Jeg startet en gruppe, og vi holdt sammen lenge nok til å øve inn 10 låter.
Det fantes et negerkvarter utenfor selve byen som het Sun Village, og det var mennesker her som støttet oss. Vi dro store mengder negre til våre show, og det opprørte naturligvis folket inne i byen. Det endte med at politiet arresterte meg for løsgjengeri, og kastet meg i arresten dagen før vi skulle ha et større show. Men mine foreldre betalte kausjonen og jeg ble sluppet ut igjen. Først da alle i bandet begynte å gå hverandre på nervene, ble det oppløst.
Ette at jeg forlo gruppen tok de navnet The Omens, og det er noen av medlemmene i dette bandet som nå er med i Mothers of Invention, ved siden av at noen er begynt med Captain Beefheart.
Don Vliet, som nå spiller med Captain Beefheart, kom fra min gruppe. Don og jeg pleide å møte hverandre etter at skolen var ferdig for dagen og lytte til plater i tre-fire timer. Vi startet hjemme hos meg, skaffet oss senere noe å spise, og kjørte deretter rundt i hans gamle Oldsmobile og sjekket ryper – i Lancaster. Senere på kvelden kjørte vi hjem til ham, robbet brødboksen til hans gamle far, og ble sittende å spise ananasbiter og lytte til plater til klokken var fem om morgenen. Ofte skulket vi skolen dagen etter. Musikken var det eneste som virkelig betydde noe for oss den gangen, vi lyttet så ofte på platene at vi kunne synge alle gitarsoloene utenat. Vi stilte hverandre spørsmål om hvor mange plater har den og den typen gjort, hva heter hans siste innspilling, hva er platenummeret. . . .
- Du benytter stadig high school som tema i dine sanger?
- Ja, jeg har på følelsen at det er en hel masse mennesker som ikke vet hva high school egentlig er – inklusive alle som går der. Mine sanger blir skrevet for å gi dem et videre perspektiv. Folk er dumme, de stopper aldri opp for å sette seg inn i forskjellige ting som de etterhvert møter. De bare aksepterer det uten videre.
- Hva er forskjellen på de som er unge nå for tiden og de som var unge for ti år siden?
- De som er unge nå har det lettere på alle måter, har de ikke? For ti år siden måtte de unge bearbeide sin far for å få låne bilen. Men nå til dags spør man sin far om å få låne bilen, og han svarer: «Hvilken av dem?»
Før i tiden måtte de unge slåss med sine foreldre for å få dem til å si at de skulle få være oppe til midnatt . . . – og man kom hjem ved midnattstider. Idag tør ikke foreldrene angi noen spesiell tid. De er rett og slett redde for at deres barn ikke skal komme tilbake i det hele tatt.
Man tar LSD, man starter en popgruppe. Det er ikke det samme å rømme hjemmefra nå som før. Man vet at det finnes mennesker, litt eldre enn en selv, som tar hånd om en.
Men for ti år siden var det farlig å forlate hjemmet. Da fantes det ingen underground, det fantes bare en hop eldre mennesker, som kanskje til og med var hardere enn ens egne foreldre.